I fildelingsdebatten er det vanskelig (for ikke å si umulig) å komme unna begrepet "intellektuell eiendom", siden begrepet "kopirett" blir meningsløst uten det. Begrepet faller inn under det litt videre paraplybegrepet "immaterialrett", og jeg sakser fra Wikipedia essensen av definisjonen:
Disse rettighetene kan nok komme til uttrykk ved fysiske eksemplarer, men det er ikke disse immaterialretten verner. Det som vernes er ideen, kunnskapen, formen eller lignende som ligger bak.
Les det igjen: "det som vernes er ideen, kunnskapen, formen eller lignende som ligger bak". Det dreier seg altså om eiendomsrett til informasjon, og da ikke bare informasjon man har låst nede i safen sin og ikke videreformidlet til noen men altså informasjon som også befinner seg inne i hodene til andre mennesker. Mine nakkehår reiser seg som svinebust allerede, men for de av dere som evner å rasjonalisere denne galskapen finnes det heldigvis en rasjonell forklaring på hvorfor dette er det gladeste vanvidd.
Robert Hutchinson har skrevet et kort essay som redegjør for hva eiendom er, og hvorfor "intellektuell eiendom" ikke er det. Jeg skal prøve å unngå å gjøre en ren oversettelse av teksten hans, men det vil nok kunne bære preg av å være tungt inspirert av hr. Hutchinson. Jeg oppfordrer alle til å lese den opprinnelige (engelske) artikkelen i tillegg til dette blogginnlegget.
Det finnes i prinsippet to hovedargumenter for kopirett. Det første argumentet benytter "intellektuell eiendomsrett" som begrunnelse: en artist eller forfatter har lagt ned tid og ressurser i å skape noe, og dermed har vedkommende rett til å kontrollere det. Det andre argumentet er av en mer pragmatisk natur: de som bruker tid og ressurser på å skape noe ønsker avkastning på arbeidet de har lagt ned, og uten muligheten til å eie det de har skapt vil fortjenesten gå tapt siden tilbudet vil drukne etterspørselen.
Det første argumentet fordrer at vi undersøker konseptet eiendom og hvordan det er definert. Eiendom er uløselig knyttet til de fysiske lovmessigheter som regulerer vårt univers. All materie og energi i universet er begrenset, og vi mennesker er avhengige av å disponere disse knappe ressursene for å overleve. Eiendom er den mest effektive måten mennesker på en fredelig måte kan fordele disse ressursene seg i mellom. Siden intet menneske har mer rett enn et annet på å kreve eierskap over en ueiet knapp ressurs, vil eiendomsretten tilfalle første vedkommende som påberoper seg den. Eieren av en knapp ressurs utøver så total bestemmelsesrett over den inntil han frivillig gir den fra seg til noen andre.
Problemet oppstår i det man ikke lenger bruker dette systemet som grunnlag for å avklare eiendomsrett. Mange mennesker har en oppfatning av at de "jobber for føden", og denne oppfatningen begynner å vikariere som grunnlag for eiendomsrett. Man innbiller seg altså at en arbeider ikke rettmessig krever lønn fordi han selv eier og disponerer sin egen tid og knappe ressurser, men fordi produktet av arbeidet han utfører har en egenverdi. Og har vi først fjernet den koblingen, er det veldig lett å ta det hele til latterlige ytterpunkter og hevde at alt som eksisterer (knapt og rikelig, materielt eller immaterielt) som et resultat av ens arbeid er ens eiendom. Og over tid har denne oppfatningen virkelig blitt sementert blant folk, i det stadig flere yrker baserer seg på å eie (og til syvende og sist selge) hele produktet av ens arbeid.
Mangelen på logisk og etisk grunnlag for denne oppfatningen gjør seg skrikende åpenbar, ikke bare på grunn av de logiske krumspringene i forrige avsnitt, men også når man studerer lovgivningen på feltet. Hvis kopirett var et effektivt grunnlag for eiendomsrett ville det ikke vært nødvendig med tilfeldige vilkår (for eksempel vedrørende antall år kopiretten gjelder for et gitt verk). Ei heller ville det vært nødvendig med et hav av "fair use" unntak. Staten har ikke vedtatt disse unntakene og begrensningene på kopiretten som et ledd i en logisk begrunnet balansering av menneskers behov. De har blitt vedtatt for å forhindre at samfunnet som skal reguleres ikke stopper totalt opp, for dersom prinsippet om "idéer som eiendom" skulle blitt ført til sin logiske fullendelse, ville det å skulle søke om tillatelse til å bruke og reprodusere idéer ved behov føre til en eksponentiell vekst i ressursbruk, både tidsmessig og kapitalmessig. Dette strider åpenbart mot den opprinnelige definisjonen av eiendom som den mest effektive fasilitator for menneskelig sameksistens og velstand.
Det andre argumentet har et like pragmatisk motargument. På samme måte som kopirett lar seg vanskelig applikere, vil nødvendigvis også håndhevingen av kopiretten være mer komplisert enn beskyttelse av legitim eiendom. Når et eple blir stjålet, vil eieren utvilsomt bli oppmerksom på dette, gitt det faktum at det finnes et begrenset antall epler i hans eie. Iéer, derimot, er ikke underlagt slike håndgripelige begrensninger. Det kan teoretisk sett flyte tusenvis av kopier av denne bloggen rundt ute på nettet (i realiteten er det sannsynligvis rundt 10 stykker, tatt i betraktning at det vel er det meste jeg har hatt av lesere på en dag og alle de må ha en kopi av min blogg på sin maskin for å kunne lese den) uten at jeg vet om det og uten at min blogg er påvirket på noen måte.
Dette betyr altså at den som innehar kopiretten på noe er avhengig av tredjepartsobservasjoner, både for å oppdage at noe har blitt kopiert uten tillatelse og for å kunne avdekke "tyvens" identitet. Dette kan ikke oppnås på noen rimelig måte med mindre kopieringen er tilstrekkelig offentlig, synlig og lokal, og det er her det hurtigekspanderende internett (og stadig sterkere metoder for kryptering) virkelig setter krokfot på kopiretten. En epletyv kan ikke stjele et eple på andre siden av jordkloden uten å fysisk reise dit, ei heller kan han låse eplet ned i en uknuselig beholder. I motsetning til på internett, da fysisk avstand er irrelevant, og en kryptert datapakke er fullstendig meningsløs for alle andre enn nøkkelholderen.
Det er altså et misforhold mellom skapere av "intellektuell eiendom" sine ønsker om å beskytte sin "eiendom", og den manglende evnen til å utøve slik beskyttelse. Det hjelper ikke med gode hensikter dersom de ikke realistisk sett evner å gi nok kontroll. Imidlertid gjør Staten seg atter en gang bemerket som undertrykkingsapparat, i det mennesker som har interesser i at kopiretten opprettholdes lobbyerer for å innskrenke vår alles frihet gjennom lover, sanksjoner og tiltak som ville gjort George Orwell blek av angst. Og for å gjøre overgrepet komplett så blir kostnadene for dette sosialisert: vi betaler for vår egen overvåkning gjennom skattepengene.
Jeg er mildest talt spent på fremtiden