I fildelingsdebatten er det vanskelig (for ikke å si umulig) å komme unna begrepet "intellektuell eiendom", siden begrepet "kopirett" blir meningsløst uten det. Begrepet faller inn under det litt videre paraplybegrepet "immaterialrett", og jeg sakser fra Wikipedia essensen av definisjonen:
Disse rettighetene kan nok komme til uttrykk ved fysiske eksemplarer, men det er ikke disse immaterialretten verner. Det som vernes er ideen, kunnskapen, formen eller lignende som ligger bak.
Les det igjen: "det som vernes er ideen, kunnskapen, formen eller lignende som ligger bak". Det dreier seg altså om eiendomsrett til informasjon, og da ikke bare informasjon man har låst nede i safen sin og ikke videreformidlet til noen men altså informasjon som også befinner seg inne i hodene til andre mennesker. Mine nakkehår reiser seg som svinebust allerede, men for de av dere som evner å rasjonalisere denne galskapen finnes det heldigvis en rasjonell forklaring på hvorfor dette er det gladeste vanvidd.
Robert Hutchinson har skrevet et kort essay som redegjør for hva eiendom er, og hvorfor "intellektuell eiendom" ikke er det. Jeg skal prøve å unngå å gjøre en ren oversettelse av teksten hans, men det vil nok kunne bære preg av å være tungt inspirert av hr. Hutchinson. Jeg oppfordrer alle til å lese den opprinnelige (engelske) artikkelen i tillegg til dette blogginnlegget.
Det finnes i prinsippet to hovedargumenter for kopirett. Det første argumentet benytter "intellektuell eiendomsrett" som begrunnelse: en artist eller forfatter har lagt ned tid og ressurser i å skape noe, og dermed har vedkommende rett til å kontrollere det. Det andre argumentet er av en mer pragmatisk natur: de som bruker tid og ressurser på å skape noe ønsker avkastning på arbeidet de har lagt ned, og uten muligheten til å eie det de har skapt vil fortjenesten gå tapt siden tilbudet vil drukne etterspørselen.
Det første argumentet fordrer at vi undersøker konseptet eiendom og hvordan det er definert. Eiendom er uløselig knyttet til de fysiske lovmessigheter som regulerer vårt univers. All materie og energi i universet er begrenset, og vi mennesker er avhengige av å disponere disse knappe ressursene for å overleve. Eiendom er den mest effektive måten mennesker på en fredelig måte kan fordele disse ressursene seg i mellom. Siden intet menneske har mer rett enn et annet på å kreve eierskap over en ueiet knapp ressurs, vil eiendomsretten tilfalle første vedkommende som påberoper seg den. Eieren av en knapp ressurs utøver så total bestemmelsesrett over den inntil han frivillig gir den fra seg til noen andre.
Problemet oppstår i det man ikke lenger bruker dette systemet som grunnlag for å avklare eiendomsrett. Mange mennesker har en oppfatning av at de "jobber for føden", og denne oppfatningen begynner å vikariere som grunnlag for eiendomsrett. Man innbiller seg altså at en arbeider ikke rettmessig krever lønn fordi han selv eier og disponerer sin egen tid og knappe ressurser, men fordi produktet av arbeidet han utfører har en egenverdi. Og har vi først fjernet den koblingen, er det veldig lett å ta det hele til latterlige ytterpunkter og hevde at alt som eksisterer (knapt og rikelig, materielt eller immaterielt) som et resultat av ens arbeid er ens eiendom. Og over tid har denne oppfatningen virkelig blitt sementert blant folk, i det stadig flere yrker baserer seg på å eie (og til syvende og sist selge) hele produktet av ens arbeid.
Mangelen på logisk og etisk grunnlag for denne oppfatningen gjør seg skrikende åpenbar, ikke bare på grunn av de logiske krumspringene i forrige avsnitt, men også når man studerer lovgivningen på feltet. Hvis kopirett var et effektivt grunnlag for eiendomsrett ville det ikke vært nødvendig med tilfeldige vilkår (for eksempel vedrørende antall år kopiretten gjelder for et gitt verk). Ei heller ville det vært nødvendig med et hav av "fair use" unntak. Staten har ikke vedtatt disse unntakene og begrensningene på kopiretten som et ledd i en logisk begrunnet balansering av menneskers behov. De har blitt vedtatt for å forhindre at samfunnet som skal reguleres ikke stopper totalt opp, for dersom prinsippet om "idéer som eiendom" skulle blitt ført til sin logiske fullendelse, ville det å skulle søke om tillatelse til å bruke og reprodusere idéer ved behov føre til en eksponentiell vekst i ressursbruk, både tidsmessig og kapitalmessig. Dette strider åpenbart mot den opprinnelige definisjonen av eiendom som den mest effektive fasilitator for menneskelig sameksistens og velstand.
Det andre argumentet har et like pragmatisk motargument. På samme måte som kopirett lar seg vanskelig applikere, vil nødvendigvis også håndhevingen av kopiretten være mer komplisert enn beskyttelse av legitim eiendom. Når et eple blir stjålet, vil eieren utvilsomt bli oppmerksom på dette, gitt det faktum at det finnes et begrenset antall epler i hans eie. Iéer, derimot, er ikke underlagt slike håndgripelige begrensninger. Det kan teoretisk sett flyte tusenvis av kopier av denne bloggen rundt ute på nettet (i realiteten er det sannsynligvis rundt 10 stykker, tatt i betraktning at det vel er det meste jeg har hatt av lesere på en dag og alle de må ha en kopi av min blogg på sin maskin for å kunne lese den) uten at jeg vet om det og uten at min blogg er påvirket på noen måte.
Dette betyr altså at den som innehar kopiretten på noe er avhengig av tredjepartsobservasjoner, både for å oppdage at noe har blitt kopiert uten tillatelse og for å kunne avdekke "tyvens" identitet. Dette kan ikke oppnås på noen rimelig måte med mindre kopieringen er tilstrekkelig offentlig, synlig og lokal, og det er her det hurtigekspanderende internett (og stadig sterkere metoder for kryptering) virkelig setter krokfot på kopiretten. En epletyv kan ikke stjele et eple på andre siden av jordkloden uten å fysisk reise dit, ei heller kan han låse eplet ned i en uknuselig beholder. I motsetning til på internett, da fysisk avstand er irrelevant, og en kryptert datapakke er fullstendig meningsløs for alle andre enn nøkkelholderen.
Det er altså et misforhold mellom skapere av "intellektuell eiendom" sine ønsker om å beskytte sin "eiendom", og den manglende evnen til å utøve slik beskyttelse. Det hjelper ikke med gode hensikter dersom de ikke realistisk sett evner å gi nok kontroll. Imidlertid gjør Staten seg atter en gang bemerket som undertrykkingsapparat, i det mennesker som har interesser i at kopiretten opprettholdes lobbyerer for å innskrenke vår alles frihet gjennom lover, sanksjoner og tiltak som ville gjort George Orwell blek av angst. Og for å gjøre overgrepet komplett så blir kostnadene for dette sosialisert: vi betaler for vår egen overvåkning gjennom skattepengene.
Jeg er mildest talt spent på fremtiden
Helge Samuelsen
Du har selvsagt rett at intellektuell eiendom(srett) må analyseres for å kunne definere begrepet kopirett, eller immaterialrett. Akkurat som man må definere og sette rammer omkring selve begrepet eiendomsrett for å kunne håndtere dette. Og det koker egentlig ned til at hvis man aksepterer privat eiendomsrett, så må man også akseptere immaterialrett.
Generell eiendomsrett er også beskyttet av et regelverk – og regelverket kan i enkelte tilfeller anses som noe arbitrært. Eiendomsretten er definert, er beskyttet, og håndheves forskjellig i forskjellige land. Betyr dette at selve begrepet eiendomsrett er ”fuzzy” – eller betyr dette at menneskelig håndheving av rettsprinsipper ikke er skrevet på steintavler levert av Gud? Å påstå at definerte begrensninger som for eksempel tidsbegrensninger på kopirett viser at begrepet er ulogisk er i seg selv ulogisk. Betyr definerte strafferammer for eksempel at kriminalitet er et ulogisk begrep? Selvsagt ikke. Det betyr bare at vår definisjon av hvordan vi velger å administrere virkeligheten gir mange muligheter nettopp fordi det naturlig ikke finnes noen absolutte begreper.
Eiendomsrett er ikke et prinsipp som eksisterer a priori!
Et grunnsyn som ikke aksepterer klart definerte rettsbegreper fordi de er ”tolkede” er et grunnsyn som i prinsippet åpner for en absolutt arbitrær håndheving av forskjellige rettsprinsipper. Med andre ord, sett i et slikt perspektiv kan ikke fildelere klage over om plateselskapene skulle sende dødsskvadroner for å få stopp på fildelingen, fordi de i prinsippet ikke aksepterer en definert rettspraksis eller et rettsamfunn i utgangspunktet.
Det er også rett og slett en alvorlig misforståelse å si ting som ”Det dreier seg altså om eiendomsrett til informasjon, og da ikke bare informasjon man har låst nede i safen sin og ikke videreformidlet til noen men altså informasjon som også befinner seg inne i hodene til andre mennesker.”
Dette er en alvorlig misforståelse av prinsippet om immaterialrett. Det er IKKE tanker som defineres som beskyttet. Det er for det første slik at bruken av andre verk er relativt fritt – det blir fremstillet som om det er snakk om et tankepoliti – i stedet er det nesten ubegrenset mulighet til å bruke slike produkter. Du kan lese en bok, få nye ideer, bruke dem videre. Du kan høre på musikk, bli inspirert og bruke ideer i egne verker. Du kan låne bort eller gi bort ditt eget eksemplar av det du har kjøpt. Du kan synge, plystre, lese opp, diskutere, du kan nær sagt gjøre hva du vil med et eksemplar av musikk eller tekst som du eier bruksrett til.
Men du kan IKKE mangfoldiggjøre. Fordi du eier ikke kopieringsrettighetene. Men kopieringsretter er bare fiktive retigheter fordi det er snakk om immaterielle verdier? Realitycheck. Du kan heller ikke bedrive industrispionasje og kopiere en Rolls Royce motor og mangfoldiggjøre denne. Du kan ikke (lovlig) kopiere en Rolex og selge denne. Det er intellektuelt uredelig å fremstille det som om det er vesensforskjell mellom fysiske objekter og immaterielle verdier. Det er ikke det. Ikke hvis man ser på helheten av det som utgjør prinsippene bak rettslig beskyttelse av eiendom.
Det er slikt som får forvirrede personer som for eksempel Doctorow til å ikke forstå at også immaterielle verdier i praksis har samme egenskaper som annen eiendom, men samtidig foreslå blanket licences – noe som ikke burde være nødvendig hvis slik eiendomsrett ikke gav noen som helst fysisk mening.
En annen sak er at immateriell eiendom kanskje er et dårlig begrep. For det får tydeligvis enkelte til å anse slik eiendom som ikke-fysisk. Ingenting kunne være lengre fra sannheten. Hvis du har en harddisk med tilfeldige enere og nuller har disken ikke annen verdi enn selve den fysiske disken. Hvis disken fylles med informasjon - eksempelvis en terabyte med musikk – er plutselig verdien større. Men denne musikken har så absolutt en fysisk virkelighet. Det kreves nemlig energi og arbeid for å skape denne musikken i utgangspunktet, og det kreves en bearbeidelse av disken for å omgjøre dens entropi til noe som gir mening.
Akkurat som det krever energi og arbeid for å omgjøre en haug med materialer til et hus.
Og det bringer meg til Hutchinsons største absolutte forvirrede og misforståtte tankespinn. Men først en kommentar:
”Eiendom er den mest effektive måten mennesker på en fredelig måte kan fordele disse ressursene seg i mellom. Siden intet menneske har mer rett enn et annet på å kreve eierskap over en ueiet knapp ressurs, vil eiendomsretten tilfalle første vedkommende som påberoper seg den. Eieren av en knapp ressurs utøver så total bestemmelsesrett over den inntil han frivillig gir den fra seg til noen andre.”
Dette medfører ikke riktighet. Det er nesten ingen stater som har en slik definisjon av eiendom i dag. De fleste begrenser bruken av ressurser ved hjelp av konsesjoner – et prinsipp som gir felleskapet i praksis råderett over bruken av ressurser. Også libertarianisme har et grunnsyn som tilsier at prinsippet om ”førstemann til mølla” ikke skal gjelde uten en viss begrensning. Fysisk eiendomsrett er med andre ord bare meget unntaksvis total når det kommer til stykket.
Tilbake til Hutchinson: ” A problem arises when this system is not fully recognized as the sole basis of property rights. Many people become accustomed to "working for a living," and this idea begins to take hold as the actual basis of property; that is, a worker does not rightfully demand payment because he is in control of his own scarce time and resources, but rather because he believes the results of his labor have inherent value. Having dissolved this link, it becomes all too simple to go one step further, to believe that everything which exists (tangible and intangible, scarce and abundant) due to one's labor must therefore be the property of the laborer..”
Jeg vet ikke hvilken verden denne personen Hutchinson lever i, men det å være i et intellektuelt elfenbenstårn skjermet fra verdens virkelighet. Nesten INGEN arbeidere ender opp med å eie det de skaper. En bygningsarbeider eier så godt som aldri huset han bygger. Han har timebetalt.
Så når Hutchinson skriver: «Robert Hutchinson is studying computer science in Georgia, and likes to disturb friends and relatives with anti-statism in his free time. (He intends to write and maintain programs on a service, not product, basis.)», så sier han egentlig at han gjør det de aller fleste gjør – arbeider per time. Hutchinson har derimot den LUKSUS å velge dette. Problemene ville imidlertid oppstå idet han forsøkte å skape noe som ingen ønsket/hadde råd til – å betale ham per time. Ville du ønsket å lese en bok der du måtte betale forfatter per time? Sikkert ikke. Og hvis det ikke fantes systemer for å fordele betalingen over flere brukere, så ville nok ikke boken bli skrevet.
Dette er IKKE pragmatikk – det er knyttet til hele begrepet eiendomsrett og at samfunnet har behov for å lovmessig definere dette på en slik måte at de fleste behov blir ivaretatt. Jeg synes dagens system ivaretar disse behovene på en god måte.
Det er heller motstandere av immaterialrett som er ulogiske og grenseløst naive i sin tolkning av virkeligheten. Amos Keppler var som eksempel en av dem som spydde eder og galle etter slik lovgivning, men måtte bakke ned da jeg spurte ham om det var greit om jeg la ut bøkene hans for salg på mitt nettsted og tok pengene selv. Ja, hadde det ikke vært for at jeg ikke ønsket å stå for bøkene personlig, kunne jeg like gjerne gitt dem ut under mitt navn. Han svarte da at «eiendomsrett nok måtte bestå i en eller annen form».
Nettopp. Men et slikt vagt uttrykk bunderbygger nettopp mitt poeng – den dichotomi som naturligvis kommer frem idet man begynner å tenke virkelighet istedenfor teori beviser at immaterialrett er meget naturlig og helt nødvendig.
Det er bare de som ikke ser behovet personlig som har den luksus å ikke se det slik.
30-08-2009 13:33