HenrikWLs tankebøtte

Det er rart hvordan folk man tror man kjenner brått kan vise seg å være radikalt forskjellig fra hvordan man trodde de var, noe jeg og min kone har fått merke på kroppen nylig.

Et vennepar av oss som jeg vil si var rimelig nære venner kom brått og plutselig med beskyldninger om at vi skulle ha løyet og "sveket" dem, og det "over lang tid". Når de så ble spurt om hva det var de mente var problemet, fikk vi bare unnvikende pisspreik tilbake. Vi kan altså konkludere med at de ikke har noe å fare med, og at de er ryggradsløse sveklinger som ikke tør å stå for det de sier. Friske mennesker med normalt utviklede sjelsevner gjør ikke slikt mot sine venner.

I et par dager etter dette skjedde skylte det den ene raseribølgen over meg etter den andre. Jeg var så rasende at jeg skalv. Det verste jeg vet er å få grunnløse beskyldninger rettet mot meg, og å i tillegg bli nektet muligheten til å forsvare meg er en av de groveste fornærmelsene jeg kan tenke meg. At dette kom fra mennesker som sto meg ganske nær gjør det hele bare mange ganger verre.

Det positive i dette er jo at vi har fått skåret en kreftsvulst ut av våre liv. Det var riktignok en kreftsvulst vi ikke visste vi hadde, men det er jo greit å bli kvitt den før den kunne gjøre enda mer skade.