HenrikWLs tankebøtte

En diskusjon på Nettby (krever registrering) har fått meg til å reise spørsmålet: er virkelig religion roten til alt vondt?

Innlegget som startet diskusjonen:

Med hjernevasking og opplæring som diskriminerer andre med ett annet livssyn, er det noe vi skal utsette barn for? Kristne barn kan jo gjerne trosbekjennelsen og div andre bønner lenge før de kan knyte sine egne skolisser.Bør de kristne få lov å adoptere barn?

Dette innlegget provoserer meg, av flere grunner - selv om jeg godt kan forstå forfatterens tankegang.

1. Det gjøres en sveipende generalisering - og det uten at det blir presisert at det er det som gjøres og hva det innebærer. Generaliseringen som gjøres er den at det antas at alle kristne er fundamentalister som ikke har noe høyere ønske enn å se sine barn godt indoktrinert i den samme fundamentalistiske lære. Dette kunne kanskje stemt for 3-4 generasjoner siden, men i dag er det totalt skivebom.
2. Det vitner om en mangel på respekt for andre mennesker en kunne forventet å finne i en eller annen religiøs sekt. Å finne den samme holdningen hos påstått anti-religiøse ateister er foruroligende.

Kristne er da vel som folk flest: de strever med hverdagens utfordringer, takler problemer på jobben og i hjemmet, nyter de gleder livet har å by på og prøver å gjøre det beste ut av det for seg og sine. Hvorvidt en deler deres livssyn eller ikke er da vel knekkende likegyldig når det er snakk om deres evne til å oppdra barn.

Jeg skrev over at jeg kunne forstå innleggsforfatterens tankegang - og det kan jeg, hvis man snakker om fundamentalister (av alle slag, vel å merke). Det finnes denominasjoner som kan karakteriseres som direkte usunne. Men det gjelder da langt fra alle, som det ble antydet.

Forakt for andre livssyn er et fellestrekk ved alle former for livssynsfanatisme, og det må bekjempes uavhengig av hvilket flagg det skjer under. Religion i seg selv er ikke problemet. Fanatisme er.